Nå begynner jeg å bli kraftig lei av www.russ.no!

Jeg klikker.
Jeg er oppgitt.
Jeg er sur.
Jeg er gretten.
Jeg er sulten.
Jeg er lei.

Jeg klikker!

Var ikke det et supert dikt? Det skal være lett å tolke, for ikke å snakke om aktuelt i flere situasjoner en det jeg er i. Det er virkemidler. Gjentakelser. Det skal gjøre ting lettere å huske, og lettere å få frem poenget. Gjør jeg det? Er det klart? Jeg Klikker på russ.no. De har det værste årbokprogrammet jeg har vært borti. Eller, jeg har ikke laget årbok før, men det hadde faktisk vært lettere og kjappere med Adobe InDesign CS2, bare for å få frem hvor inviklet og lang tid dette tar! Jeg må lagre for hver eneste setning og bilde jeg legger inn. Jeg må endre størrelsen 937843/21841 ganger før den faktisk endrer seg. Hver gang jeg lagrer må jeg vente i 3678943789643904 mikrosekund. Noen som forstår meg? Vennligst trøst meg og si at jeg en gang blir ferdig… Jeg ligger tynt an.

Siden bilder sier mer enn 1o0o ord:

Killerblick?

Ritz it up! Heter det. Det var det jeg gjorde. Resultat:

La oss håpe denne oppritzede gleden varer. Jeg skal nå overføre all min ritz-kraft til årbooken. OH YEAH! Alt for russen på Lundeneset 2011.

Jeg ler av meg selv når jeg ser i gjennom for å se hvor… LOl jeg egentlig ser ut. Ridiculous.

HEI OG TAKK FOR SIST! 🙂

I dag, folkens, idag har jeg hatt eksamen, og jeg har bare en eksamen igjen som jeg må skrive. Den muntlige ligger foreløpig utenfor mine bekymringer, og der kommer den til å flyte for seg selv frem til 10. juni. Uansett. Matte-eksamen. I dag. Det gikk helt greit, liksom. Men den kunne gått bedre. Jeg stod helt fast i slutten. Hvordan skal jeg liksom forklare at det er en 1/3 sjanse for at Bård vinner over Lars i Stein-saks-papir? Det jeg kommer på nå er jo selvfølgelig forsinket. ÆSJ. Jeg kan takke Gud for at jeg ikke skulle finne ut sjansen for at Sheldon Cooper ikke skulle være med med sin versjon som heter Rock-paper-scissor-lizzard-spock. Det hadded vært en smule vanskeligere.

ALDRI MER MATTE. Men matte er egentlig ikke det værste, utenom når man står fast på eksamen.

I morgen skal jeg skrive og treffe på oppgaven. Jeg skal vise sensoren at jeg kan skrive Norge. Og for udir sin del bør det virkelig være en oppgave hvor jeg kan slippe tankene løs i enten et essay eller kåseri.

Skal jeg blogge mer? Synes du det er gøy å lese det jeg skriver? Jeg skal skrive mer. Men jeg kommer liksom ikke alltid på så mye interessant å skrive om.

Vi sees snart. Hade så lenge, og kos deg med matteseierskunst:

Det burde egentlig stått «HURRA! JEG HAR OVERVUNNET MATTEN!». JEg er helt enig. Neste gang. ÅNEI! Det er kanskje ikke noe neste gang 😀

hadet.

Kanskje er du en av de som vet hva som skjer da. Kanskje er du en av de som ikke vet hva som skjer da. Både til deg som vet, og ikke vet: Jeg skal til Roma. Bare en liten tur. Studietur. 7dager&6netter i Roma.

Shopping. Mote. Colosseum. Pizza. Paven. Wespa. Pasta. Marked. Is. Trevifontenen. Katakomber. Foto. Komleleir. Bursdag. Togafest. 20 grader. Dette er bare litt av det som står på programmet.

Nå må jeg bare øve og få en sekser på matteprøven som vi skal ha i morgen først og overleve neste skoleuke, så er det flytur. Ikke i morgen fredag, men neste fredag. Snakkes da, Roma!

xoxo.

Neste fredag.

Jeg har fått alt jeg trenger av russeutstyr (russekort, russebukse, russelue, russe-t-skjorte, russejoggebukse, russegenser m.m), jeg går mitt siste år på videregående, jeg skal i 2 bryllup i sommer som begge er til barndomsvenninner av meg og i kveld var jeg i tjueårsdag hos Hjørdis som ikke er mer enn 12 og en halv måned eldre enn meg. Det får meg til å tenke at det faktisk er lenge siden vi var barn, og at jeg, lille meg, faktisk blir voksen… Tro det eller ei. Jeg synes det er rart. Tiden flyr liksom, den svever, den danser av gårde, selv om noen dager bare virker som om de står stille og immiterer snegler.

Om ikke mer enn to uker, som nettopp var 10 måneder siden, skal jeg til Roma. Italia. Jeg finne en av alle disse veiene, også skal jeg spise italiensk is, pizza og pasta og fylle 19 på italiensk vis hva enn det innebærer. Kanskje jeg skal ha togaparty på komleleiren? LOL. det var internt.

Se så fint vi hadde det som barn, det er allerede ca 15-16(!) år siden:

Det var egentlig alt jeg hadde på hjertet for i dag…

PS: Jeg er den lille jenta helt til høyre som viser frem sine små søte melketenner (r.i.p-mine melketenner… dypt savnet.)

Nei, nå var det jammen lenge siden sist! Uansett, i det siste har jeg blitt tilsynelatende mer interessert, mer pyntete og i det hele tatt fått litt bedre stil. Det er nå uansett det jeg liker å tro selv. Nei, men sånn helt uten å tulle, jeg har blitt mer interessert i mote, og ja, jeg har i det siste blitt funnet (både av meg selv og andre) sittende og stirre på kjoler som om de skulle stirre tilbake snart.

Det er ikke bare mote jeg har åpnet øynene mine mer for, men også jærens stolthet, Kaizers Orchestra. Legg merke til at jeg åpnet øynene mine mer, ikke for første gang. Det har seg slik at den nye platen, Violeta Violeta, ikke bare var bra for ørene, men også for min kreativitet. Jeg fikk en «kreativ føling» der jeg bare måtte innta en god idé for å la den fly over til Adobe Illustrator og Photoshop CS5 (legg merke til at jeg også fikk inkludert litt brifing i denne innholdsrike setningen). Jeg hørte sangen «Din kjole lukter Bensin, Mor», og straks formet ordene i refrenget seg til en kjole. Vil du se?

Hva synes du om utslaget albumet hadde på min idétørste hjerne?

(Bare fordi at jeg blogget en gang nå, så betyr ikke det at jeg kommer til å blogge veldig ofte fremover, bare for å ha det sagt, liksom…)

I morgen skal jeg hjem til Jæren. Jeg har ikke vist meg der hjemme siden første uken i Januar. Det føles som en evighet siden.

Go natt.

Jeg ville blogge, men jeg hadde liksom ingenting å si. Det eneste jeg kunne komme på var dette som jeg har skrevet til nå, og de to ellers meningsløse ordene, om man i hele tatt kan kalle det ord, som står ovenfor på bildet.

Vel, med det samme jeg kommer i gang skal jeg oppdatere litt. Skolen har begynt igjen til alles store begeistring (eller var det ikke slik?), jeg har fått større doser med medisin slik at jeg har overskudd av energi, istedet for underskudd, og jeg har fått tilbake mattetentamen som til min store overraskelse hadde et fint rundt tall på seg som jeg ikke hadde forventet.. Ja, også har jeg visst kommet lenger på lappen enn jeg trodde, men jeg har sikkert litt igjen. Vent i spenning.

Denne helgen burde jeg gjøre mye. Jeg burde lese teori, naturfag, jobbe med særemne, jobbe med skolebryllupbildene og ellers gjøre plikter som ordløst ligger å venter på meg her hjemme.

Gangsperren min fra ukens tre treningsøkter gnager på musklene mine, dessuten går sulten til angrep og jeg merker at jeg må samle opp en hær av mat og overvinne den. En ordløs plikt kom til orde og jeg må skifte bleie på Sanna.

Si ju.

Det var i går ettermiddag at jeg fant ut at jeg ville slappe fullstendig av. Ikke bare sånn avslapping som man får når man sitter på facebook og gjør ingenting, og heller ikke sånn avslapping som når man later seg og lar seg underholde av et televisjonsapparat. Den sorten avslapping jeg ville ha var en slik fornuftig, aktiv – ja rett og slett sporty og kreativ avslapping. Av en slik avslapping oppnår man et stadium der jeg opplever at hjertet slår virkelig slår av seg selv. På dette stadiet finnes det ingen bekymringer, og ingen stress. Ikke mas, ikke kjas. Heller ikke byggeklosseras (det er hverdagslig når en bor sammen med en toåring). På dette stadiet opplever øynene så mye fint at det helst ikke vil forlate dette stadiet. Denne sorten avslapning bør ikke prøves i en by. Heller ikke på facebook. Det er ikke farlig, det er bare ikke ment til å lykkes. Man må ut i naturen.

Det jeg altså gjorde har jeg ikke sagt enda. Jeg skal si det nå. Jeg gikk ut. Det var snø ute. Det var kaldt. Kaldere enn fryseboksen. Det var like kaldt som når desperantene skal kysse ( de som har lest mer enn 3 bøker/sett 3 filmer av Harry Potter, så vet at det er kanskje bikkjekaldt). Derfor tok jeg på meg flere lag med ull og følte meg nesten som en sau. Jakken jeg tok meg var faktisk hvit, også. Men buksa var sort. Jeg var hverken et sort eller hvitt får. Jeg var et sjakkfår. Jeg fant forresten ikke skikkelige vintersko, men så var det de «begsaumane» då. Ja, alstå skisko. Det er jo lurt når det er snø, og enda lurere om du har et par ski som ikke har vært brukt siden leirskolen på Knaben i 8. klasse. Mye info på en gang dette. Jeg gikk ut, med ski og ull, grep kamera med ny vidvinkel linse (Tamron 10-24 mm for å være nøyaktig) fra julaften og mor og far, og kom meg til Kleppeloen for å forevige det vinterherlige landskapet som Kleppeloen hadde å by på. Der oppnådde jeg dette avslapningsstadie fra sekund én.

Der gikk jeg på de røde skiene mine. Countryside står det på dem. Fischer. Jeg var den eneste med denne typen. Ja, jeg var nesten en av de eneste som gikk på ski. Late folk. Egentlig ikke, men de eneste jeg traff på som også gikk på ski, det var noen pocahontas-kids sammen med deres mørke utenlandske far, samt en bimbo fra Oslo som skrek i alle bakkene (hun hadde følge). Det vil si at jeg var sikker den som var mest nasjonalromantisk av alle der. Jeg malte det fine bondelandet med lys (å fotografere er jo å male med lys) samtidig som jeg gikk på ski i snøen blant alle furene og granene. Jeg var skilla, både på å gå på ski og å oppføre meg romantisk mot naturen. Jeg kan ikke skjønne hvorfor i alle dager jeg fikk så rare blikk da jeg skjøytet/sprang med skiene opp de bratte bakkene som akurat da ikke hadde tente lykter. Lyktene slo seg på rett etter jeg hadde truffet bimboen som skrek og komt meg igjennom den mørke magiske trollskogen.

Jeg følte meg skikkelig sprek. Ski er kult, og jeg skulle ønske at jeg hadde mulighet, og ikke minst motivasjonen til å ta meg fremover flere km på ski enn hva som er nødvendig for en dag. Ole Arne skulle nesten ha sett meg der. Futti, jeg følte meg SPREK! Jeg skulle hatt V-CUP gull for å være ultratotalt god til å gå på ski med kamera rundt halsen. Ja, i hvertfall en skikkelig god karakter for innsats. Men nå. Nå skal du få se! Jeg tok jo bilder og har redigert dem bittelittegranne:

Klepp har kanskje ikke fjell, men den har en lund, en fin stor nasjonalromantisk park som ser skikkelig deilig ut når den er kledd i sin hvite drakt. Ja, det var herlig bare å være der å nyte den jærske, eller skal vi si, «Kleppske» naturen i Kleppeloen. Det anbefales på det sterkeste.

Ha en god jul så lenge, hva som nå faktisk er igjen av den!

Det var en gang en gutt. Han var egentlig ganske liten til vekst, men han hadde en stor fremtid foran seg. Han ble født på julaften.

Det var uansett da han pleide å feire bursdagen sin. Mora å faren til denne gutten var veldig glade i ham, for i deres øyne var han meget spesiell. De var sikre på at gutten deres en gang kom til å gjøre store ting for verden. Vel, det var det svært få som trodde. Gutten gikk ikke på skole en gang, men han var sykt nørd. Han visste alt og hadde ganske sikkert en iku (haha, det var mitt første forsøk på å skrive iq) på minst 280) og var for smart til å kalles smart.

Stakkar lille gutten hadde ikke så mange venner siden han var så smart. Ingen trodde på at gutten kom til å gjøre store underlige ting. De trodde nå i alle fall ikke at han skulle redde verden. Men, hey, hvem sa noe om å redde verden? Gutten var merkverdig nok ikke Sheldon Cooper, men han kunne veldig gjerne vært det. Du ser, gutten brydde seg veldig mye om andre folk.

Han hjelpte folk som trengte hjelp. Han hjelpte folk til å bli friske. Han gav dem sin egen lille mirakelmedisin. Nå virker kanskje gutten veldig eplekjekk, eller hva? McDreamy <3 Eller ikke. OPS! Jeg glemte å føye til en bitteliten detalj! Denne gutten var veldig handyman da han vokste til, og han var veldig, veldig flink med barn. Han elsket dem!

Haha, han er ikke den gutten jeg snakker om. Det var bare et random handyman jeg fant da jeg søkte etter en «handyman» på google. Uansett, gutten var et utskudd. Folk likte ikke at han var så sikker på at det var en stor plan for livet hans. Folk likte ikke måten han hjalp ungene på. Folk likte ikke da han fikste huset deres. Folk likte ikke at han kunne tale. Folk likte heller ikke at han påsto å være supermann:

Da han påsto han var skapt for å redde hele menneskeheten, klikket det for dem, og gutten ble drept. Ikke med pistol, og ikke med kniv. De var ikke så high tech. Derimot brukte de verktøy som gutten visste bedre enn hans drapsmenn hvordan man brukte disse våpnene. Altså, de brukte hamrer, ja kanskje slegger, for å drepe ham. De hamret ham fast. Ikke fast i gulvet, ikke i en vegg. De hamret ham til et kors. Siden de var så redde at han skulle stå opp igjen, hev de ham inn i en grav som var beskyttet av romerske soldater.Flere slike mannebein for å sikre seg at en død mann ikke skulle bli levende. For hvilken trolldom hadde ikke det vært vel? Kan jo være at han egentlig ble en vampyr? Nei. Han het liksom ikke Edward Cullen heller. Gutten, som egentlig faktisk var en mann (jeg glemte at han vokste opp, men nå sa jeg det. Gutten ble en mann). Før mannen døde var han så mannsterk at han gråt. Altså, han ble svak. Han lignet plutselig litt mer på Howard Walowits:

Det var et fail bilde da, men uansett. Han hadde ikke så mye han skulle ha sagt. Ingen trodde på at han var supermann som skulle redde dem fra å dø. Det er fremdeles mange som ikke tror på det. Men jeg skal si deg det jeg, at han mannen – han var supermann, og supermann kommer tilbake. Det er liksom det vi venter på i 4 dager til, også egentlig hver eneste dag etterpå det også. Jeg tror at jeg kommer til å sitte her om nøyaktig 2 år og 1 dag og si, «HEHE! Takket være supermann ble det jul i år også.» Supermannen min, som med aliaset Jesus, han kommer til å redde meg fra jordskjelv. Han har vist seg på forhånd, siden han reddet Maria fra å dø i jordskjelvet på Bømlo. Han skal redde verden. Eller, han skal ikke redde verden, for den skal forgå. Det er alt for mye som ikke fungerer. Trist men sant. Alle disse jordskjelvene, på Bømlo, i Phuket og Indonesia, Haiti – alt er fødselsrier på at verden skal forgå. Jeg tror ikke det er 21. desember om 2 år. Men en helt random dag, som ikke noen gang har vært nærmere enn det den er akurat nå. Supermann, Jesus, kommer tilbake for å redde meg. Og deg også. Hvis du tror på at Han skal det. Supermann kommer jo ikke hvis ikke. Tvil er Jesus sin kryptonitt. Fattigdom og ondskap likeså.

I dag ser Jesus slik ut: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’

Jesus er de minste i samfunnet. Jesus er ikke bare fattige barn på Påleøya, men også vennen som er redd fordi det ristet i huset. Ikke bare tiggeren på hjørnet, men også venninna som har kastet opp/ligger med influensen. Jesus er i alle, men er du klar over det? Er han velkommen? Han vil bare ditt beste. Han har ikke gjort noe som helst galt. Han vil ingenting galt. Verden er urettferdig, folk lider på mange måter. Men det er ikke Jesus sin feil. La oss feire at Jesus en gang ble født og at han kommer tilbake for å redde deg!

Kos deg! Ha en riktig god jul, og prøv å tenk på at vi feirer jul fordi supermann, tulla! Jesus, kom til verden for å redde deg 🙂

<3 Fred ut.

Hva er greia med det liksom?

Lenge har jeg fundert, og nesten angret på at jeg lagte denne bloggen på isay. Lenge har jeg villet lage en ny en. I stedet for så pustet jeg inn og ut da jeg var på skolen, pusset tennene, så på senkveld/olsenbanden jr/sex and the city/chuck – da jeg snakket med Kristina og ønsket at jeg egentlig kunne si at hun måtte se på senkveld fordi jeg var der – og jeg pustet mens jeg smurte matpakke etter matpakke etter nok en strabasiøs frokost med øyelokk tunge som historieboka. Samtidig som jeg pustet og utførte alle de livsnødvendige og daglige hendelsene, kom jeg på at jeg faktisk bare kunne prøve å puste nytt liv inn i denne bloggen.

Nytt liv, sier du? Ja, og jeg er desverre ikke fornøyd enda. Jeg liker ikke isay, men en dag skal denne bloggen se tilnærmet perfekt ut – perfekt etter mine øyner å dømme. I mange, lange skoletimer har jeg prøvd å finne et komplett design. Det var ikke så enkelt. Ikke i dag heller, men så skrudde jeg på den bryteren da, som gjorde at Abduzeedo.com sin oppsamling av geniale oppsamling av åndsverk overfalt hjernen i det de ble konvertert til mine egne desperate-etter-å-være-gode idéer.

Hele greia med disse appelsinene er at jeg skriver om hverdagens gode og negative sider. Altså, jeg deler mine gode dager (appelsiner) og dårlige dager (skrellet) med dere. Appelsiner og skrell er altså på godt norsk metaforer for det denne bloggen handler om.

«Just rrrelax», hørte jeg og Ragnhild en utlending som gikk forbi oss si. Vi vet ikke hvem det var han sa det til, men vi valgte å være mottakere av hans budskap. Vi sprang ironisk nok på glatten for å nå et tog. Vanligvis løper man ikke på en såpeglatt is, siden det kan utgjøre flere fall som bare egentlig senker farten. Vi trosset alle risikoene og sprang. Det var ganske lurt, for hvis ikke hadde vi opplevd den leie situasjonen at toget hadde gått rett foran nesa på oss. Da vi pustet lettet ut og hev av det som var forsvarlig å hive av seg av klær, tenkte vi begge høyt at det var bra vi ikke tok til oss mannens budskap, han som hadde skikkelig irsk/indisk/afrikansk engelsk aksent (jeg klarer ikke helt analysere aksenten hans nå, men han hadde en aksent som lignet litt på alle de nevnte) og ba «oss» om å slappe av da vi sprang fra butikkene og julestemningen frem til togskinnene. Lett for han og si, men der satt vi i altså i togsetene som gjør krav på å være gode og lot budskapet hans gå til hjerte og videre opp til hjernen.

Jeg ble så avslappet at jeg tok frem big-biten jeg hadde kjøpt med biffkjøtt (jeg bestilte jo egentlig kylling) og nøt den. Jeg tygde den ekstra sent og sensuelt for å kjenne den nydelige smaken av biff og den sprøe, deilige konsistense av en oppvarmet baguett. Det var godt. Det var en nytelse, og da snakker jeg om måten den trengte seg lekkert nedover spiserøret mitt for så å sakte men sikkert fylle opp magesekken. Ja, for å hindre at jeg følte meg så sulten. Følelsen anbefales virkelig! Stakkar Ragnhild, var så stresset med å huske å gå av for å hente noe av Roger at hun ikke ville låne en bit av meg! Men hun hadde en banan! En stakkar banan som de siste timene hadde opplevd å bli klemt og forslått. Han var såret da Ragnhild kledde av ham skrellet for å drepe den sakte men sikkert. Jeg sier ikke at man skal synes synd på en banan, for smaksopplevelsen er jo nesten like god som appelsin.

Jeg gjorde mine kupp i dag også. Jeg fikk kjøpt en sneisen, sort veske som jeg skal bruke når jeg har på meg julekjolen. Og ja, jeg lot meg friste av sko! Jeg kjøpte sko! Finsko! Ellen kjøpte finsko. Jeg har blitt påvirket av avhengighetene som vi kan se i livet til Birgitte, og selvfølgelig også Carrie i Sex And The City. Også unnet jeg meg et brett med 9 par øredobber. Alt for å se dollete og fin ut på julefesten på Lundeneset, som jeg gleder meg max til!

For å ikke slite ditt hode og dine øyner skal jeg stoppe her.

God natt!

Sett bort fra at jeg var noe hodetumlet da jeg reiste meg opp mot døren litt senere en planlagt, startet dag usedvanlig fint. Jeg trodde det var Ragnhild og Maria som banket på døren slik de alltid pleier å gjøre kl 07.30. Nei, vent nå litt.. Mobilen min sa at klokken bare var 07.20? Whatever tenkte jeg frem til de sa at det ikke var de som banket på døren, men Gunstein. Det var tid for den årlige adventsfrokosten. Dette året hadde jeg faktisk tenkt å være klar til å spise når det banket på døren. Men neida. Jeg tenkte ikke at det var adventsfrokost i dag. Det er jo ikke før i morgen det er 1. desember (og sånn forresten så er ikke det helt til å tro)! Men det var koselig, selv om jeg følte meg som en lat en, som absolutt egentlig hadde lyst til å sove lenger, istedet for å stå å flette håret for å se fresh ut på frokost.

Nede i matsalen ventet tre lærere i døren, mer en klar til å ønske meg en god morgen. Det ble det, selv om jeg var litt trett. Jeg klarte nok å presse frem et søtt smil du, for jeg var ikke så trett lenger etter den frokosten. Adventsfrokosten er bedre enn søndagsfrokosten og triveligere enn onsdagslunsj. De fleste lærerne er på plass, og noen til og med i dress (!). Det var varme boller/rundstykker og egg og masse snadder til å ha på dette (jeg liker ikke egg, så stryk det). Det var ikke måte på luksus, så da jeg hadde smurt på det jeg ville ha, hentet jeg et glass. Skulle jeg ha melk opp slik som vanlig? Eh, nei, tror ikke det. I dag stod det 3 lærere foran hver «hylletrilleglassbeholder»-ting for å helle i kakao til meg 🙂 Jeg er heldig. Men, fortvil ikke. Jeg hadde en kopp med melk også. Som om ikke 3 boller til frokost var nok, så hadde jeg også 2 til lunsj. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg var jo tom for nudler i skuffen min :/.

Lunsjen var god. Jeg hadde eplemost med isbiter til også. I morgen er det onsdagslunsj, men den får ikke jeg med meg. Kjøretime. Men det er ikke kjøreskolen som hindrer meg. Det er kolumbus. De setter ikke opp gode nok bussruter til at jeg slipper å få så mye fravær for en kjøretime jeg nesten ikke hadde behødv å få fravær for. Den begynner kl. halv 3! For å få så lite fravær som mulig fra både kjøring og skole, må jeg ta en buss som går kl 11.o0. Kolumbus har ikke forstått det.

I dag har jeg vært flink. Jeg har redigert bilder – bilder fra skolebryllupet som var i helgen. For en fest uten like! Russ ’11 kan så absolutt. Og det å kle seg etter rolle, det kan resten av skolen også 🙂  Gled dere. Jeg publiserer bildene på www.lvs.no i løpet av få dager. Sjekk på torsdag dersom de ikke er ute i morgen. Etter redigering brukte jeg min nylig kjøpte nøkkel, og da snakker jeg om at jeg var nede, sammen med Ida, i treningsrommet. Atter en gang fikk jeg trent musklene mine, både i mage, rompe og lår. Mer skal det bli. Jeg fant ut da jeg prøvde ut de forskjellige apperatene der nede at jeg har lyst til å bli litt sterkere. Det burde du være enig med meg i at er en lur idé.

Nå, like før leggetid, hører jeg på Downhere. Et canadisk band som for øyeblikket skryter av hvor mye de elsker publikummet sitt. Sånn til en liten opplysning: De kommer til Norge etter jul 😀 IGJEN! Jeg gleder meg allerede. Men før det skal jeg på russeturné og konsert med Paul Colman, for ikke å glemme at jeg skal feire dagen da alle stjerner gledet seg, og sauer, gjetere og tre konger. Jeg snakker om julaften, da Jesus ble født. Det er Crazay Cool (altså, den fikk jeg fra Tone Damli Aaberge, hun bidrar med neste sang på spotifylista mi)!

Med mine nylakkede negler og soveklare øyne skal jeg dra meg selv inn på badet, og der skal jeg bli til også tennene mine er rene. Kanskje stikker jeg innom  bloggen her igjen, for jeg merker at jeg av og til savner å oppdatere deg om hva som skjer i mitt ellers unike og sprudlende liv (les: vanlige). Kort sagt, god natt 🙂