Den neste uka, nr 4, var vi på RISK. Det går enkelt og greit ut på å sette ut «soldater», et kristent team (fra Ungdom i Oppdrag), i hver nasjon i hele Europa, 46 stk. Oppdraget til hvert team er å innta hele Europa, be for landet og Europa og å oppmuntre de kristne der og å være lys og varme for Jesus. Norge fikk besøk av 5 team eller noe sånn. Et av dem var oss. Team Trondheim. Jeg skrev sikker tidligere at jeg skulle til Kypros. Det stemmer ikke. Jeg flyttet meg selv over til Team Bergen som heller skulle til Trondheim, siden det var en kvart formue billigere (for min del i alle fall). Tidlig søndag morgen, den x. oktober, reiste vi til Skien. Vi var fremme sent på kvelden. Vi reiste omveien til Skien for å få undervisning om evangelisering, og får å få en felles utsendelse. Det var inspirerende og godt. Til Trondheim bar det, og de som var på mitt team var: Annalisa, en leder som kommer fra Canada, Jan Huse m/familie (en av familiene som styrer og holder til ved DTSen vår her i Ålesund. Jeg nevnte Jan i forrige innlegg), Jena fra California, AJ fra Minnesota, Linnea fra Sverige, Faith fra Filipinene, Helene fra Norge, Simon fra Sveits og meg. Fra min journal:

«Jeg så definitivt Gud denne uken. Klart og tydelig – gjennom helbredelser, skattejakter og profetisk kunst. Det var fantastisk! Jeg lærte også at jeg, meg selv, faktisk kan lage profetisk kunst som taler til folk jeg ikke kjenner i det hele. Og det var godt. Uansett, Gud viste meg også at jeg kan evangelisere. Han viste meg at jeg ikke har noe å være redd for. Gå ut! Ikke bare sitt der og bli inspirert for alltid. Gjør noe med inspirasjonen. Ikke hold den for deg selv. Det var vanskelig, men jeg tok skoene på og gikk utenfor min komfortsone. Jeg begynte faktisk å gjøre noe. Herlig. Jeg følte meg virkelig fri. Ikke bare fri siden jeg har ytringsfrihet og trosfrihet, men siden jeg kunne opne munnen og presentere meg som en følger av Jesus, gå i Hans fotspor og lukte som Ham. Jeg vet ikke om jeg faktisk forandret noe eller noen, men jeg ga i det minste bort noen slikkepinner som smakte så og si like godt som Jesus.

Gud snakket til meg. Han viste meg kule ting, men det var ikke bare gjennom undervisning eller evangelisering, men når jeg lå på madrassen, på et gulv i et gammelt fengsel som blir brukt som en DTS-base. I drømmen følgte jeg en slags korridor eller passasje. Langs stien jeg gikk på var det mange ting som stod ordet drøm på. Gud fortsatte å peke ut objekter med det samme ordet når jeg hadde våknet og gått til frokost, og også videre den uken. Følg drømmen din. Drøm den umulige drømmen. Fortsett å drømme. Drøm større. Gi drømmen en sjanse. Og mye mer. Det virket nesten latterlig, men på sammetid var det ganske flott og fantastisk, siden det kom rett fra Guds pekefinger. Jeg følte meg som drømmenes dronning. Og jeg vet hva min drøm er. Jeg har visst det i 5 år, og i hemmelighet siden jeg brukte timevis på å lage dekorasjoner i skolebøkene mine. Da vi kom til Trondheim og kjørte forbi Norges kreative fagskole ble alt bekreftet på nytt. Og da jeg lagte profetisk grafisk design på fredags kveld i Trondheim – da visste jeg at det var min faktiske drøm, og at det var den veien jeg skal følge.

Den siste kvelden i Skien var det en kar med navn Runar Byberg. Han snakket om å være soldater for Kristus, og at vår misjon er å pakke inn Guds godhet om en presang og gi den til noen i Europa. Det var vårt oppdrag den uka. Our mission. På fredagskvelden i Trondheim var vi på ungdomsgruppa på danseskolen ALIVE. Der pakket jeg inn Guds godhet i papir laget av grafisk design. Jeg gav gaven bort til en jente som heter Helga. Gaven var deler av salme 73 formet som en klippe og en solnedgang. Hun ble veldig glad for det. Det betydde mye, og det var faktisk et bønnesvar for henne. Og jeg er glad for det. Kunsten min betydde noe for noen. Jeg kan profetisk kunst, og jeg kan bli en grafisk designer. Det løftet selvtilliten min mange hakk. En del av hjertet mitt er fremdeles i Trondheim. Jeg skal definitivt tilbake der. For å studere. OG mer viktig ; for å leve ut drømmen min som er å utdanne meg til å bli en grafisk designer som lukter Jesus.

Bilder fra uka:

Vi har pause fra kjøringa. 

Teatersport (leker som går ut på å improvisere og skuespille). Midt på torget i Skien. Ca hele Ålesund DTS var ute å lekte seg. Jeg er stolt av å være en del av denne frimodige, kreative og deilige gjengen.

Utsikten fra stua i huset vi sov i da vi var i Trondheim:
Vi hadde ansvaret for hele møte, lovsang og andakt og vitnesbyrd, på den ungdomsklubben vi besøkte.

Litt sightseeing i Trondheim. Her ser vi teamet utenfor Nidarosdomen:

OG til slutt….
Den profetiske kunsten jeg lagte:

En dag skal jeg skrive noen kule vitnesbyrd fra Risk ellers. Det skjedde mye den uka. Mye flott. Mye som nesten er for godt til å være sant, men som likevel er sant. Gud er god. Det er min erfaring.
Snakkes da 🙂

Hei igjen. Jeg har ikke glemt av bloggen. Jeg har bare utsatt den. Det er så vidt jeg har tid til å holde denne bloggen oppdatert i det hele. Hver dag er planen at jeg skal oppdatere her på bloggen, og hver dag har jeg tenkt å legge meg før kl 22.00. Det er lettere sagt en gjort på en kreativ DTS. For å oppdatere sånn overflødig hva jeg har gjort siden sist: Jeg har vært i Skien og deretter Trondheim for å delta på et prosjekt ledet av Ungdom i Oppdrag i Skien som heter Risk, jeg har drømt, jeg har laget grafisk design, fått dypere vennskap med folka her og jeg har begynt å lære norsk til de som har lyst til å lære norsk her (jeg tror jeg nevnte for en måned siden at det var folk fra 13 forskjellige nasjoner her).

Opplegget her kan virke litt tilfeldig og forvirrende. Men det er slik at det er to forskjellige sorter uker. Kreative uker, og undervisningsuker. I de kreative ukene er vi, spor for spor, er vi i studio hver dag fra 10-16 og koser oss og er kreative på de måtene du måtte finne på å være kreative på. Det er et emne for hver kreativ uke, men vi står fremdeles veldig fritt til å velge hvilket medium vi vil bruke. Jeg kommer tilbake til dette. I undervisningsukene er vi samlet hele gjengen i pinsekirka her i nabolaget. Der får vi undervisning fra inspirerende undervisning fra lærere fra rundt om i verden. Jeg skal gå tilbake til den første undervisningsuka. Den tredje av sju uker til nå. Da var det vår egen Jan Huse som underviste om temaet «To know God and make Him known». Å kjenne Gud og å gjøre ham kjent. Mye av det gikk på hvordan Gud taler gjennom oss. Jeg skal skrive litt om hva jeg opplevde fra undervisningen. Hva som talte til meg. Dette er oversatt fra det jeg skrev i min journal.

«Hele tida når Jan snakket, så jeg for meg mitt eget lys-bilde (det som dere kan lese om og se i forrige innlegg). Det ble mer og mer sant for meg selv. Jan snakket om ånden, sjelen og kroppen. Gud er lyset i livet mitt. Gud kan også være det store lyset i bildet mitt, siden Han er den som lyser opp dagen min. Vi kan ikke se Gud fysisk, men vi kan se Ham gjennom andre folk. Dette bringer oss tilbake til meg selv som det store lyset i bildet. Jeg ønsker virkelig at folk kan kunne se Gud gjennom meg.

Jan viste meg også noe nytt om bibelhistorien der Jakob gifter seg med Lea, men så ville han jo egentlig ha Rakel. Det var jo det henne han spurte om å få. Det var henne han strevde og jobbet hos svigerfaren for. Dette er en historie om livet. Jeg jakter selv etter min egen Rakel – min store drøm. Det jeg får er som regel bare Lea. Hun er ikke så fin som Rakel. Hun er ikke pen. Hun er ikke flink. Det jeg bør gjøre er å ta til takke med Lea og leve livet med henne. Det canadiske bandet Downhere synger en sang som går slik i refrenget: «Every day comes with a promise that it could be great if we want it to». Vi må lære oss å ta vare på Lea. Leve drømmen selv om det er for tidlig om morgenen

«Derfor, mine brødre og søstre, vær ivrige etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast, for dersom du gjør dette skal du aldri snuble.» 2. peter 1:10.

Gud har en plan med alt. Vi ser det ikke, men til og med de små tingene som er kjipe og kjedelige er en del av ditt kall. Vær ivrige etter å oppfølge det. Gud skal støtte oss som den faren han er når vi gjør det. Når vi lever drømmen med stygge Lea. Verset forteller at vi skal holde oss til drømmen i tykt og tynnt. Min store drøm, min Rakel, er å bli en suksessfull grafisk designer som lukter Jesus. Og jeg tror det er mitt kall. Selv om utdannelsen vil være bli dyr, og jeg vil komme til å jobbe med hestekrefter jeg ikke har, vil jeg fortsatt følge drømmen min. Gud, min store far, vil støtte meg og være der for meg. Den høye prisen og det harde arbeidet vil virkelig være en Lea. Jeg må rett og slett bare ta en bit av det sure eplet. Det er livet. For en dag, gjennom å gjøre det, skal jeg endelig få min Rakel, slik som Jakob fikk. Den eneste måten jeg kan få min Rakel, er å holde ut med Leah. Men det kommer til å bli verdt det.»

🙂

Jeg skal ikke skrive fullt like mye, men jeg skal skrive fra de manglende ukene også. I morgen. Jeg lover.
God natt.

Jeg sa, og du trodde kanskje på det når du leste det, at det kunne komme et innlegg om profetisk kunst når som helst. Dette innlegget handler om den kreative uka som vi hadde sist uke. Det vil si at vi var i studio hver dag fra 10-16.00, mandag til fredag. De fleste dagene hadde vi med oss en professionell kunstner som heter Eivind Haugstad.

Korsagt: Å profetere er å se. Noen tenker kanskje at det må være å se inn i fremtiden, men det er det trenger overhode ikke være det. Det å lage profetisk kunst vil si å be før du begynner på idémyldringen, om at en skal få en idé eller bilde om noe som kan bety noe spesielt for andre, eller rett og slett deg selv. I dette tilfellet handlet oppgaven om «My story». Det vil si at jeg ba om å få en idé hvor jeg kunne få frem det mest sentrale i livet mitt på en måte som ville bety noe for meg selv og andre.

Denne gangen så jeg for meg masse lys, hvor jeg er det største lyset (se bilde). Lysene rundt er mine medmennesker som lyser opp rundt meg og inspirerer meg og oppmuntrer meg til å skinne videre. Lysene kan også forstille dagene mine etter som de har gått opp og ned. Det siste lyset til høyre er ikke påtent enda. Det er fordi det er de kommende dagene. Som du kanskje også legger merke til, så har det ene lyset helt til venstre veltet. Det er farfaren min som døde da jeg var 12/13 år gammel. Det var da jeg bestemte meg for at jeg ville være en kristen. Etter det har lysene bare begynt å brenne mer og mer, og etter hvert ble det en stor ild. Dessuten betyr også navnet mitt «å skinne» eller «å lyse opp». Det er min fortelling bak det. Du må gjerne lage din egen tolkning også.

Det var ganske gøy å få tilbakemeldig fra Eivind etterpå. Han lurte på hvor mye jeg hadde malt før, og trodde nesten ikke på meg da jeg fortalte at det var jammen ikke så mye. Det er sannheten. Jeg foretrekker, som mange du kanskje vet, grafisk design og photoshop o.l.

Ja. Det var det. De andre bildene er, som du kanskje forstår, bilder av studioet som vi holder til i. Det er nede i sentrum, i motsetning til basen som vi bor i. Den ligger på Moa.

Snakkes da! Håper kunsten min kan bety noe for deg.

Nå skal jeg for en gangs skuld oppdatere dere litt. For ca en og en halv uke siden, det vil si fredag for nesten to uker siden, så reiste vi på fjelltur til et fjell som heter Godøyafjellet, eller noe sånn. Vi klatret ikke helt opp, for det fikk vi bare ikke tid til. Men vi var nesten helt oppe, og vi overnattet. Til sammen var vi fra 14 forskjellige nasjoner der oppe. Ganske interessant var det, å spise kvikklunsj, pølse med pinnebrød og fjellvann sammen med mange som så vidt hadde satt sine føtter på fjell. Det var også veldig gøy, festlig, moro, kjekt og ekstremt koselig. Vi ble godt kjente med hverandre.

Før vi begynte å gå ble vi delt inn i forskjellige team. Hvert team skulle ta med seg det de trodde de trengte for en natt på fjellet. I tillegg til dette fikk vi en forundringspakke innpakket som en baby (det vil du finne ut på bildet). Ingen uten om de som hadde planlagt turen visste hva som var inni. Det viste seg å være pølser, pinnebrøddeig, sjokolade, marshmallows og mariekjeks. Denne «babyen» kunne ikke legges i ryggsekk. Den måtte for moro skyld bæres. Jeg var forresten på team med en nordmann som heter Leif Kristian (han var gruppeleder), Hanna-Maria fra Finland, Jonny fra Australia, Paulien fra Nederland, Brian fra Paraguay og Nadia fra Norge.

Etter en sommer med masse regn og latskap, hadde jeg ikke akkurat en fysisk form som var til å skryte av på vei opp det fjellet. Det endte med at mine fantastiske lagkamerater måtte ta halvparten av det jeg hadde med meg på ryggen. Litt flaut, men fytti så snille folk. Da vi endelig kom frem, satte vi straks opp lavoene før vi tente bål og koste oss med babyene våre. Det var litt trist å opne forundringspakken, men det måtte gjøres. Ellers på turen kan det nevnes at det var lovsang med akustisk gitar og flerstemt vokal, dansing, Powertime med Gud, andakt, spising, fotografering og underholdning og lek. Jeg hadde vanskelig med å få sove midt oppå en homp hvor jeg lå med føttene i nedøverbakke på den ene siden, og også hodet i nedoverbakke den andre veien. Vinden ville ikke gi seg, men vi slapp heldigvis regn. Det endte med at jeg stod opp ved soloppgang som den første av hele gjengen. Jeg fant meg en ny homp litt lenger nede hvor jeg hadde god utsikt og nøt yoghurt og kvikklunsj som jeg hadde med.

Meg og Jonny. Hehe.

Den ene romvenninna mi. Hun er fra Australia.

AJ fra Minnesota.

Babyen vår

Miia fra Finland kan virkelig danse, altså! Og hun er IKKE den eneste på denne skolen.

Soloppgang

Nasjonalromantikk eller noe sånt?

Noen ville sove utenfor teltet også.

Sånn ca hele gjengen 🙂 Fin gjeng, eller hva?

Første blogginnlegg om profetisk kunst kommer når som helst.
Snakkes!

Hei hei folkens.

Det begynner å føles som jeg har vært her ganske mye lenger enn bare 2 og en halv dag. Jeg tror det er et bra tegn. Nå har jeg faktisk (allerede!) begynt å bli vant med å snakke engelsk nesten hele tiden, så jeg må unnskulde meg på forhånd hvis dette skriftlige språket mitt virker litt «unorsk».

Til nå har jeg snakket veldig mye engelsk og blitt kjent med flere av disse deilige folkene. Jeg finner det veldig interessant å snakke med folk fra rundt om i verden og faktisk bli forstått. En ting som er veldig gøy, er at alle finner felles interesser. Dette er multikulturalisme som fungerer. De som ikke er norske her er også veldig sporty som prøver seg på å lære litt norsk. Det er morsomt å høre på, men så føler jeg meg veldig frekk og uhøflig hvis jeg ler av det. De ler jo ikke av meg når jeg snakker engelsk, så det var det å holde seg seriøs for å holde den gyldne regelen. Jeg får mer positive tilbakemeldinger om at de synes jeg er flink til å snakke engelsk.

I går var jeg ute i dusjeregnet og spilte fotball. Vi var ti stykker som spilte bare for gøy. Jeg tror ingen av oss visste hva stillinga var noen gang. Det var den typen fotball hvor det ikke gjorde noen ting om du egentlig bare fortsatte å bomme på ballen, men fikk mange komplimenter for å gjøre det likevel.

Fjellturen som vi egentlig skulle på i dag til i morgen er blitt utsatt til fredag/lørdag, siden da har de visst meldt finere vær. Derfor brukte vi dagen til å gå til først å lære om hvordan vi gjorde pliktene våre, brukte vaskemaskinen og tørketrommelen, og hva som skulle gjøres på kjøkkene når vi hadde plikter å gjøre der. Og hvordan vi skal bruke konfyren når vi skal lage mat. Jeg skal forresten vaske jentedoen og -gangen hver dag annenhver uke.

Etter dette reiste vi til et utsiktspunkt hvor vi kunne se utover hele Ålesund. Jeg fikk ikke tatt med kameraet mitt siden jeg hadde glemt å lade det. Derfor måtte jeg bare ta i bruk mobilen. Vi gikk deretter ned noen lange trapper derfra og ned i sentrum. Vi hadde en liten omvisning rundt i byen før vi endte opp på lyspunktet. Det er en kafé drevet av ungdom i oppdrag her i Ålesund.

Til middag i dag hadde vi chili. Det var en sterk vegetarrett. Jeg brant i munnen etterpå. Og så fant jeg ut nye fakta som gjorde verden enda mindre – en jente fra Filipinene som jeg satt på bord sammen med ved middagen hadde vært noen ganger på frikirka i Klepp, og forstod godt hva jeg mente da jeg sa at jeg bodde et sted mot togstasjonen og ikke jærhagen.

Har du noen spørsmål? Da kan jeg svare på det neste gang jeg blogger. Det blir antakelig i morgen. Bare legg igjen det eventuelle spørsmålet som en kommentar.

Snakkes da! Nå skal jeg gå å være sosial og knytte nye bånd.

PS, bilder kommer så fort jeg får tatt dem, og deretter lagt dem inn på dataen.

Ja, da var jeg framme. Nå har jeg vært i Ålesund i ca 26 timer. Jeg har sovet en god natt i en køyseng uten sengehest (veldig skummelt!), men det gikk fint. Luften ble bare litt tung, siden jeg bor på rom sammen med to andre. Hun ene heter Hanna og kommer fra Finland, og hun andre heter Sarah og kommer hele veien fra Australia.

Alt i alt kommer elevene her fra 13 forskjellige land. Jeg kan nevne Paraguay, USA, Australia, Finland, Japan, Filipinene, Sveits, Tyskland, Russland, Nederland, Norge, Sverige og Colombia. Det er utrolig at alle sammen fra så mange forskjellige steder kan finne så mange felles interesser. Det er ganske mange fra USA her, og de er veldig sjokkerte over at bilene faktisk stopper for dem når de skal gå over veien.

Til nå har jeg nesten bare snakt engelsk. Det er uvant. Jeg føler meg veldig dårlig, siden alle andre har sånn skikkelige gode aksenter. Men jeg må gå. Det står mye på programmet!

Foto: weheartit.com

I morgen, når de fleste ennå ligger å drømmer, da skal jeg stå opp. Jeg må være på flyplassen kl. 06.00 og la de første sommerfuglene få fly avsted. De sommerfuglene som jeg har i magen nå er nyutsprungne, og en etter en kommer det flere ut av puppen sin. Det kjennes mer ut som flyvende og galopperende elefanter. De lever sitt eget liv. Jeg håper jeg får sove litt i natt.

I morgen skal jeg fly til Ålesund. Alene? Nei, egentlig ikke på noen måter. Jeg har verdens beste venn.

Jesus. <3

Så klar er jeg ikke, men så klar skulle jeg ønske jeg var. Jeg har sååå mange ting jeg må ha med, og denne gangen har jeg egentlig bare 1 kolli jeg kan fylle opp, men jeg må nok belage meg i å betale for minst én kolli til. Det går bare ikke. 23 kg! As if. Greit nok at skaplassen ikke vil være så stor, men jeg skal ha med andre ting en bare klær! På en måte hadde det vært SÅÅÅ greit å reise bare til Lundeneset igjen, men nå er det noe nytt.

Og nå skal jeg også reise til Kypros. Dvs oktober. Vi skal spille Risk. Eller, Vi skal delta på risk. Jeg skal være en sånn soldat som skal plasseres i Kypros. Oppdraget er ikke vanskelig å skjønne. Vi skal erobre Europa. Vi skal be for og oppmuntre kristne og ikke-kristne mennesker i hvert land i hele Europa. Vi bruker nemlig Jesus i stedet for terninger for å erobre land. Det blir liksom Human Risk : Jesus version. Og sånn er det. Jeg er takknemlig, siden det kan nemlig bety at sommeren ikke er helt over for meg.

Jeg må legge meg. For jeg skal prøve å pakke. Litt etter litt. Når jeg har sovet, da. Så ser vi.

Foto: Weheartit.com

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg gleder meg til å reise til Ålesund og komme meg inn i en ny rytme. Jeg aner egentlig lite om hva jeg går til, men jeg tror det blir bra. Det er ikke så mye jeg har sett av bilder eller blogger derfra, men jeg tror det blir ekstremt kult å ha et år med Gud og bli mer kjent med hans planer for livet mitt. Det er noe jeg skal finne ut, for om bare et halvt år må jeg søke på hva jeg skal gjøre videre. Jeg har lite peiling egentlig. Kanskje jeg skal bli urolog sammen med Maria? Eller skal jeg ta spesialpedagogikk? Eller skal jeg følge den fire år gamle planen min om å bli grafisk designer? Jeg skal finne ut dette sammen med min kule Far. Min erfaring sier at Han er skikkelig god å ha. Det blir fantastisk å male sammen med ham, og reise med ham på oppdrag.

Dagens kunst:

We live by faith, not by sight. På godt norsk heter det «For vi vandrer i tro, uten å se». Det var Paulus som sa dette til korinterne en gang for lenge siden. Ordene har like stor og viktig betydning for meg i dag, som for Paulus og korinterne i det første århundre e.kr.