I år har jeg vært veldig snill, så nå har jeg satt opp en ønskeliste så du kan vite mer hva jeg ønsker meg. Selvfølgelig er det ting som jeg har glemt, men da får du bare være litt ekstra kreativ å tenke om det er noe jeg ville bli glad for som jeg ikke har skrevet opp her. Det klarer du vel, kjære julenissen?

Og ja, du ser kanskje at jeg ønsker meg bøker om Frankrike og ordbok på fransk og sånn? Det er fordi jeg skal til Frankrike på outreach, hele mars og april nå i 2012. Jeg gleder meg! Men før det gleder jeg meg mer til å komme hjem å se en solnedgang på Jæren, og selvfølgelig til å se familie og venner igjen. Det blir gøy! Nå skal jeg pakke og lage lussekatter. Vi er tre norske jenter som skal gå Lucia rundt her på basen i morgen tidlig. Vi må lære alle de gode unorske norske tradisjoner. På onsdag, etter julefest og vaskedag, tar jeg flyet hjem

Rett fra journalen for den 7. uka her på DTS:

“Denne uka var kul. Sue Rinaldi fra London var kul. Temaet var kult. Gud var kul, og det er Han fortsatt.

Sue satte tankene mine tilbake til mine “ville” drømmer igjen. Men hun fikk meg også til å tenke på hvem jeg drømmer mine drømmer for. Hva er intensjonen med drømmene mine? Er jeg den som skal bli rik og berømt? Eller er det Gud? Kanskje kan det bli både Gud og meg, så hvordan bør jeg oppføre meg da? Som et esel? Eller en generøs kenguru? Jeg vil i det minste prøve å oppføre meg som meg selv. Lage min egen kunst. Ikke kopiere. Og Gud lagte oss alle. I sitt bilde. Så forskjellig fra hverandre. Gud er skikkelig kreativ! Og siden Han lagte oss, så har vi alle arvet en del av Hans kreativitet. Fakta. Vi har alle arvet en del av hans fantastiske kreative evner. Og derfor bør vi bli inspirert av Hans skaperverk – Hans kunstverk. Jeg ønsker virkelig at jeg hadde en båt her. Da ville jeg tatt med meg kamera ut i naturen, i båten, ro over sjøen og oppdage Guds skapelse om igjen, mens jeg ville tenkt på hvor kule måkene er mens jeg tok bilder av dem.

Videre brakte Sue meg inn på tankene om verden vi lever i. Det var tema for en av dagene, det å lære om verden vi lever i og se hva den trenger. Hva den lengter etter. Hva den bekymrer seg for og hvordan den oppfører seg, og hvordan verden faktisk har det. Sue fikk meg til å tenke på alt den gleden verden trenger (og med verden mener jeg våre medmennesker). De trenger Gud. Men de kjenner Ham ikke. Hva kan vi gjøre med det? ”Dersom vi gjør Gud liten, vil alt vi gjør være lite. Men dersom vi heller gjør Ham stor…” Jeg er kreativ. Gud skapte meg. Gud sa gjennom Sue: Vær kreative. Overraske verden. Gjør den forundret. Skinn Guds kjærlighet. Ha visdom og integritet. Gjør en forskjell i verden. Vær kreativ og lev drømmen. Men ta med Gud.”

Et resultat av min kreativitet denne uka er dette bildet som jeg publiserte tidligere: Guds kjærlighet

Det er en høytidsdag i dag. Marias bursdag. For å fylle opp et av bursdagsønskene hennes, og ellers bare for å gjøre henne glad, siden hun er en skikkelig koselig jente som jeg er veldig glad i:

Savner å være på komleleir med deg i Roma, Maria! Og savner ellers å henge med deg i hverdagen også. Vit at jeg er glad i dag, og ønsker deg ikke bare en god kveld videre, men også mange mange gode dager i fremtiden, ja hele livet

Jeg fortsetter der jeg slapp, og tar et skikkelig bloggejafs. Målet er å komme meg til 15. november i morgen.

Husker du å ha lest om uka hvor jeg fant mer ut om hva som var drømmen min, og ble mer inspirert til å følge den og sånn? Jeg sa, og har sagt det over hundre ganger til sammen den siste måneden, at jeg skal bli grafisk designer. Det er drømmen. Og dersom du leste overskriften kan du kanske gjette deg til at dette innlegget skal handle bittelitt om grafisk design, og det av den enkle grunn av vi hadde kreativ uke etterpå, og temaet var grafisk design og konsepsjonell kunst (jeg er litt usikker på om det faktisk er navnet på norsk, men på engelsk heter et iallefall Contemporary Art). Lærerne vi hadde for denne uka var et koselig ungt forlovet par fra Idaho, Aubrey&Phillip. De hadde begge en grad i grafisk design. Det er ekstremt vanskelig å forklare hva konsepsjonell kunst er, men det er kunst som fanger folks oppmerksomhet på rare måter. Det er en veldig kreativ og eksperimenterende måte å drive kunst på. Foreksempel brukte vi smeltet bivoks i forksjellige farger og pensler til å male og lage kunst på baderomsfliser, glassplater eller annet random materiale. Jeg fant det veldig… interessant. Og ikke minst eksperimenterende.

Aubrey&Phillip hadde med seg bøker til oss. “Art is fear”, heter den. Jeg fikk ikke lest mer enn bare noen få sider og skumleste litt i begynnelsen og bladde fort igjennom og så på titlene. Uansett, det jeg leste handlet om å ikke være redd for å være meg selv som en kunstner. Det å ikke sammenligne seg selv med andre, kopiere andre, og det å la være å lage det du tror andre ville likt. Det er veldig og alt for lett som kunstner. Vær deg selv. Og for å skrive en sann klisjé: alle andre er tatt. Det er sant. Vær deg selv. Ikke    kopier    andre. Kopier deg selv om du skal kopiere noe. Din egen fantasi. Det er å være kreativ. Og så handlet boken også litt om å ikke være perfeksjonister. Det er vi alt for flinke til. Dersom vi tenker at det vi skal lage, det skal være helt perfekt – da får kommer vi i bunn og grunn ikke lenger enn til frustrasjon over at det ikke finnes noen perfekt idé. Dersom du derimot heller skaper det som bare faller deg inn, kun for ren eksperimentering, og lager mange kunstverk uten å tenke perfekt (det som kalles øvelse), ja mer og mer – da lager man kunst. Bra kunst. Masse kunst.

Allerede på tirsdagen begynte vi på den store oppgaven for den uka. Vi kunne lage hva enn vi ville på hvilket medium vi hadde lyst til. Vi kunne lagt et tre av blikkbokser om vi hadde hatt lyst. Eller en dør av noe rart. Eller man kunne lage en plakat på photoshop, slik som jeg gjorde. Siden jeg i det siste hadde vært så ekstremt opptatt av drømming, så lagte jeg plakaten basert på hva det. Jeg skal legge ut bildet her. Men det er ikke ferdig. Det var greit. Kunstverk trenger ikke å bli ferdig før om mange år. Og det er symbolsk. Mitt kunstverk er ikke ferdig, og det er heller ikke min store drøm. Jeg har bare så vidt begynt. Håper det kan tale til deg. Undre deg litt over kunst, og prøv å les hva det skal bety

Den femte uka hadde vi besøk av Diane Wigstone. Hun bor i o store Hollywood. Hun har en doktorgrad i skuespill eller noe, er filmprodusent, har spilt i band, har vært profesjonell danser, har vært skuespiller på teater, vært lærer… Vel, hva har hun ikke gjort? Uansett så har hun levd drømmen, og nå skal hun starte opp en DTS midt i Hollywood. En film DTS. Det høres sinnsykt kult ut, men også veldig skummelt. Hollywood er en mørk plass, men en veldig viktig misjonsmark. Diane sa at av alle folkene som bor der, er muligens bare 3% av dem kristne. Jeg var på Lyspunktet (en kafé) med henne, Hanna og Leif Kristian (de to siste er staff/ledere). Det var en god fredagskveld. Vi satt der på kaféen og snakket fra barne-tv begynte til kaféen stengte kl. 22. Hun har opplevd MASSE. Hun fortalte om Hollywood – hvordan hun opplever det å være kristen der og hvordan film-systemet fungerer og hvordan det er å være en kristen skuespiller og produsent i en film. Jeg ble meget inspirert.

Jeg fortsetter å skrive fra min Journal. Her får dere se hva Diane viste oss og snakket om den 5. uka vår på DTS:

” FINN UT DIN HENSIKT, Dr Diane Wigstone

Denne uka har vært så ekstremt oppmuntrende for meg. Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal sette ord på det. Helt siden jeg begynte å leve drømmen, og drømme om drømming, har jeg spurt meg selv og Gud alle disse spørsmålene, som “Hva er egentlig min drøm? Kan jeg klare det? Hvordan? Er det ikke egentlig litt egoistisk da? Jeg vil jo hjelpe andre folk også”. Diana har virkelig vært Guds stemme denne uka. Hun svarte på alle disse spørsmålene. Hun oppmuntret meg enda mer på å faktisk gå for drømmen. Det er ikke egoistisk å leve drømmen. Faktisk så er det bare å leve hva Gud har skapt meg til å være.

I tror drømming er det mest selvsagte instrumentet vi har for å lese Guds plan for oss. Du vet, siden det er så mange forskjellige spor og veier og stier og baner å følge, og vi blir så veldig lett forvirret – drømmer må være som Guds GPS system (Guds Posisjonerings System). Både GPSer og drømmer kan være veldig forvirrende noen ganger, men på samme tid så krystallklare. Og for å gjøre min drøm helt klinkende klar for deg: Min visjon er å bli en suksessfull grafisk designer med tid for familie og venner.

Noen ting som har gjort at jeg har satt spørsmålstegn ved å følge drømmen min er først og fremst om jeg virkelig er god nok, og har gode nok idéer til å bli en grafisk designer. Deretter har jeg også fått noen forslag om å kanskje se om det er noen utdannelser hvor det er enklere å få seg en god jobb etter på. Jeg tror aldri noen har sagt at jeg ikke er god nok, men noen har sagt andre ting som har veltet meg av sporet. Det er fremdeles forvirrende å vite hvilken vei jeg skal velge. Via la Grafisk Design virker bare så veldig… selvsagt og lett og openbar. Og kanskje også litt impulsiv. Så er det Second Street som virker lang og kjedelig, men samtidig visere, smartere og mindre egoistisk. Det er veldig forvirrende.

Dette er mye av grunnen til at jeg tar en DTS. Jeg må finne ut hvem jeg er, og hvilken retning jeg skal ta i rundkjøringen. Diane fortalte at fienden ikke vil at vi skal stoppe opp å tenke på hvem jeg er og hvor jeg skal gå. Han vil bare forvirre. Men han kommer til å tape kampen. Det er tøft, men jeg skal vinne, siden jeg har Gud og Hans GPS system installert. Jeg må gjøre pliter. Jeg må betale regninger. Jeg må gjøre mye annet kjedelig. Men sannheten er at alt dette, alle slags kjedelige ting, gjorde Josef, drømmenes konge, til hersker over Egypt. Han gikk fra å sitte i fengsel til å styre en av de rikeste rikene på den tida.

Henry David Thoreau – “Go confidently in the direction of your dreams. Live the dream you have imagined”. Dette betyr i grunnen bare at jeg kommer til å holde meg selvsikkert til Via la Grafisk Design. Min misjon for de neste 5 årene er å lære grafisk design for alvor og kle meg i Jesus no.5. Trondheim kommer til å gjeste den mest suksessfulle grafiske designeren de noen gang kan forestille seg. Siden jeg har Jesus på laget. Han har merket gatene i Trondheim og Norges Kreative Fagskole med en rød trå, en rekke objekter som det står “Drøm” på, og jeg skal følge den veien Gud har lagt for meg. Denne veien kommer ikke til å stoppe før jeg har nådd min visjon. Jeg kommer til å ta nytte av all kunnskap jeg kan finne langs veien. Gud vil vise veien. Det kommer til å bra – himmel på jord, nesten. Jeg skal leve drømmen. Siden det er det jeg er skapt til å gjøre.”

Så kan dere jo bare gjette hva Gud og disse fine lederne her hadde satt på timeplanen for den kommende uken etterpå? Ja, riktig, en kreativ uke med fokus på Grafisk design og konsepsjonell kunst.

Snakkes da

Den neste uka, nr 4, var vi på RISK. Det går enkelt og greit ut på å sette ut “soldater”, et kristent team (fra Ungdom i Oppdrag), i hver nasjon i hele Europa, 46 stk. Oppdraget til hvert team er å innta hele Europa, be for landet og Europa og å oppmuntre de kristne der og å være lys og varme for Jesus. Norge fikk besøk av 5 team eller noe sånn. Et av dem var oss. Team Trondheim. Jeg skrev sikker tidligere at jeg skulle til Kypros. Det stemmer ikke. Jeg flyttet meg selv over til Team Bergen som heller skulle til Trondheim, siden det var en kvart formue billigere (for min del i alle fall). Tidlig søndag morgen, den x. oktober, reiste vi til Skien. Vi var fremme sent på kvelden. Vi reiste omveien til Skien for å få undervisning om evangelisering, og får å få en felles utsendelse. Det var inspirerende og godt. Til Trondheim bar det, og de som var på mitt team var: Annalisa, en leder som kommer fra Canada, Jan Huse m/familie (en av familiene som styrer og holder til ved DTSen vår her i Ålesund. Jeg nevnte Jan i forrige innlegg), Jena fra California, AJ fra Minnesota, Linnea fra Sverige, Faith fra Filipinene, Helene fra Norge, Simon fra Sveits og meg. Fra min journal:

“Jeg så definitivt Gud denne uken. Klart og tydelig – gjennom helbredelser, skattejakter og profetisk kunst. Det var fantastisk! Jeg lærte også at jeg, meg selv, faktisk kan lage profetisk kunst som taler til folk jeg ikke kjenner i det hele. Og det var godt. Uansett, Gud viste meg også at jeg kan evangelisere. Han viste meg at jeg ikke har noe å være redd for. Gå ut! Ikke bare sitt der og bli inspirert for alltid. Gjør noe med inspirasjonen. Ikke hold den for deg selv. Det var vanskelig, men jeg tok skoene på og gikk utenfor min komfortsone. Jeg begynte faktisk å gjøre noe. Herlig. Jeg følte meg virkelig fri. Ikke bare fri siden jeg har ytringsfrihet og trosfrihet, men siden jeg kunne opne munnen og presentere meg som en følger av Jesus, gå i Hans fotspor og lukte som Ham. Jeg vet ikke om jeg faktisk forandret noe eller noen, men jeg ga i det minste bort noen slikkepinner som smakte så og si like godt som Jesus.

Gud snakket til meg. Han viste meg kule ting, men det var ikke bare gjennom undervisning eller evangelisering, men når jeg lå på madrassen, på et gulv i et gammelt fengsel som blir brukt som en DTS-base. I drømmen følgte jeg en slags korridor eller passasje. Langs stien jeg gikk på var det mange ting som stod ordet drøm på. Gud fortsatte å peke ut objekter med det samme ordet når jeg hadde våknet og gått til frokost, og også videre den uken. Følg drømmen din. Drøm den umulige drømmen. Fortsett å drømme. Drøm større. Gi drømmen en sjanse. Og mye mer. Det virket nesten latterlig, men på sammetid var det ganske flott og fantastisk, siden det kom rett fra Guds pekefinger. Jeg følte meg som drømmenes dronning. Og jeg vet hva min drøm er. Jeg har visst det i 5 år, og i hemmelighet siden jeg brukte timevis på å lage dekorasjoner i skolebøkene mine. Da vi kom til Trondheim og kjørte forbi Norges kreative fagskole ble alt bekreftet på nytt. Og da jeg lagte profetisk grafisk design på fredags kveld i Trondheim – da visste jeg at det var min faktiske drøm, og at det var den veien jeg skal følge.

Den siste kvelden i Skien var det en kar med navn Runar Byberg. Han snakket om å være soldater for Kristus, og at vår misjon er å pakke inn Guds godhet om en presang og gi den til noen i Europa. Det var vårt oppdrag den uka. Our mission. På fredagskvelden i Trondheim var vi på ungdomsgruppa på danseskolen ALIVE. Der pakket jeg inn Guds godhet i papir laget av grafisk design. Jeg gav gaven bort til en jente som heter Helga. Gaven var deler av salme 73 formet som en klippe og en solnedgang. Hun ble veldig glad for det. Det betydde mye, og det var faktisk et bønnesvar for henne. Og jeg er glad for det. Kunsten min betydde noe for noen. Jeg kan profetisk kunst, og jeg kan bli en grafisk designer. Det løftet selvtilliten min mange hakk. En del av hjertet mitt er fremdeles i Trondheim. Jeg skal definitivt tilbake der. For å studere. OG mer viktig ; for å leve ut drømmen min som er å utdanne meg til å bli en grafisk designer som lukter Jesus.

Bilder fra uka:

Vi har pause fra kjøringa. 

Teatersport (leker som går ut på å improvisere og skuespille). Midt på torget i Skien. Ca hele Ålesund DTS var ute å lekte seg. Jeg er stolt av å være en del av denne frimodige, kreative og deilige gjengen.

Utsikten fra stua i huset vi sov i da vi var i Trondheim:
Vi hadde ansvaret for hele møte, lovsang og andakt og vitnesbyrd, på den ungdomsklubben vi besøkte.

Litt sightseeing i Trondheim. Her ser vi teamet utenfor Nidarosdomen:

OG til slutt….
Den profetiske kunsten jeg lagte:

En dag skal jeg skrive noen kule vitnesbyrd fra Risk ellers. Det skjedde mye den uka. Mye flott. Mye som nesten er for godt til å være sant, men som likevel er sant. Gud er god. Det er min erfaring.
Snakkes da

Hei igjen. Jeg har ikke glemt av bloggen. Jeg har bare utsatt den. Det er så vidt jeg har tid til å holde denne bloggen oppdatert i det hele. Hver dag er planen at jeg skal oppdatere her på bloggen, og hver dag har jeg tenkt å legge meg før kl 22.00. Det er lettere sagt en gjort på en kreativ DTS. For å oppdatere sånn overflødig hva jeg har gjort siden sist: Jeg har vært i Skien og deretter Trondheim for å delta på et prosjekt ledet av Ungdom i Oppdrag i Skien som heter Risk, jeg har drømt, jeg har laget grafisk design, fått dypere vennskap med folka her og jeg har begynt å lære norsk til de som har lyst til å lære norsk her (jeg tror jeg nevnte for en måned siden at det var folk fra 13 forskjellige nasjoner her).

Opplegget her kan virke litt tilfeldig og forvirrende. Men det er slik at det er to forskjellige sorter uker. Kreative uker, og undervisningsuker. I de kreative ukene er vi, spor for spor, er vi i studio hver dag fra 10-16 og koser oss og er kreative på de måtene du måtte finne på å være kreative på. Det er et emne for hver kreativ uke, men vi står fremdeles veldig fritt til å velge hvilket medium vi vil bruke. Jeg kommer tilbake til dette. I undervisningsukene er vi samlet hele gjengen i pinsekirka her i nabolaget. Der får vi undervisning fra inspirerende undervisning fra lærere fra rundt om i verden. Jeg skal gå tilbake til den første undervisningsuka. Den tredje av sju uker til nå. Da var det vår egen Jan Huse som underviste om temaet “To know God and make Him known”. Å kjenne Gud og å gjøre ham kjent. Mye av det gikk på hvordan Gud taler gjennom oss. Jeg skal skrive litt om hva jeg opplevde fra undervisningen. Hva som talte til meg. Dette er oversatt fra det jeg skrev i min journal.

“Hele tida når Jan snakket, så jeg for meg mitt eget lys-bilde (det som dere kan lese om og se i forrige innlegg). Det ble mer og mer sant for meg selv. Jan snakket om ånden, sjelen og kroppen. Gud er lyset i livet mitt. Gud kan også være det store lyset i bildet mitt, siden Han er den som lyser opp dagen min. Vi kan ikke se Gud fysisk, men vi kan se Ham gjennom andre folk. Dette bringer oss tilbake til meg selv som det store lyset i bildet. Jeg ønsker virkelig at folk kan kunne se Gud gjennom meg.

Jan viste meg også noe nytt om bibelhistorien der Jakob gifter seg med Lea, men så ville han jo egentlig ha Rakel. Det var jo det henne han spurte om å få. Det var henne han strevde og jobbet hos svigerfaren for. Dette er en historie om livet. Jeg jakter selv etter min egen Rakel – min store drøm. Det jeg får er som regel bare Lea. Hun er ikke så fin som Rakel. Hun er ikke pen. Hun er ikke flink. Det jeg bør gjøre er å ta til takke med Lea og leve livet med henne. Det canadiske bandet Downhere synger en sang som går slik i refrenget: “Every day comes with a promise that it could be great if we want it to”. Vi må lære oss å ta vare på Lea. Leve drømmen selv om det er for tidlig om morgenen

“Derfor, mine brødre og søstre, vær ivrige etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast, for dersom du gjør dette skal du aldri snuble.” 2. peter 1:10.

Gud har en plan med alt. Vi ser det ikke, men til og med de små tingene som er kjipe og kjedelige er en del av ditt kall. Vær ivrige etter å oppfølge det. Gud skal støtte oss som den faren han er når vi gjør det. Når vi lever drømmen med stygge Lea. Verset forteller at vi skal holde oss til drømmen i tykt og tynnt. Min store drøm, min Rakel, er å bli en suksessfull grafisk designer som lukter Jesus. Og jeg tror det er mitt kall. Selv om utdannelsen vil være bli dyr, og jeg vil komme til å jobbe med hestekrefter jeg ikke har, vil jeg fortsatt følge drømmen min. Gud, min store far, vil støtte meg og være der for meg. Den høye prisen og det harde arbeidet vil virkelig være en Lea. Jeg må rett og slett bare ta en bit av det sure eplet. Det er livet. For en dag, gjennom å gjøre det, skal jeg endelig få min Rakel, slik som Jakob fikk. Den eneste måten jeg kan få min Rakel, er å holde ut med Leah. Men det kommer til å bli verdt det.”

Jeg skal ikke skrive fullt like mye, men jeg skal skrive fra de manglende ukene også. I morgen. Jeg lover.
God natt.

Jeg sa, og du trodde kanskje på det når du leste det, at det kunne komme et innlegg om profetisk kunst når som helst. Dette innlegget handler om den kreative uka som vi hadde sist uke. Det vil si at vi var i studio hver dag fra 10-16.00, mandag til fredag. De fleste dagene hadde vi med oss en professionell kunstner som heter Eivind Haugstad.

Korsagt: Å profetere er å se. Noen tenker kanskje at det må være å se inn i fremtiden, men det er det trenger overhode ikke være det. Det å lage profetisk kunst vil si å be før du begynner på idémyldringen, om at en skal få en idé eller bilde om noe som kan bety noe spesielt for andre, eller rett og slett deg selv. I dette tilfellet handlet oppgaven om “My story”. Det vil si at jeg ba om å få en idé hvor jeg kunne få frem det mest sentrale i livet mitt på en måte som ville bety noe for meg selv og andre.

Denne gangen så jeg for meg masse lys, hvor jeg er det største lyset (se bilde). Lysene rundt er mine medmennesker som lyser opp rundt meg og inspirerer meg og oppmuntrer meg til å skinne videre. Lysene kan også forstille dagene mine etter som de har gått opp og ned. Det siste lyset til høyre er ikke påtent enda. Det er fordi det er de kommende dagene. Som du kanskje også legger merke til, så har det ene lyset helt til venstre veltet. Det er farfaren min som døde da jeg var 12/13 år gammel. Det var da jeg bestemte meg for at jeg ville være en kristen. Etter det har lysene bare begynt å brenne mer og mer, og etter hvert ble det en stor ild. Dessuten betyr også navnet mitt “å skinne” eller “å lyse opp”. Det er min fortelling bak det. Du må gjerne lage din egen tolkning også.

Det var ganske gøy å få tilbakemeldig fra Eivind etterpå. Han lurte på hvor mye jeg hadde malt før, og trodde nesten ikke på meg da jeg fortalte at det var jammen ikke så mye. Det er sannheten. Jeg foretrekker, som mange du kanskje vet, grafisk design og photoshop o.l.

Ja. Det var det. De andre bildene er, som du kanskje forstår, bilder av studioet som vi holder til i. Det er nede i sentrum, i motsetning til basen som vi bor i. Den ligger på Moa.

Snakkes da! Håper kunsten min kan bety noe for deg.

Nå skal jeg for en gangs skuld oppdatere dere litt. For ca en og en halv uke siden, det vil si fredag for nesten to uker siden, så reiste vi på fjelltur til et fjell som heter Godøyafjellet, eller noe sånn. Vi klatret ikke helt opp, for det fikk vi bare ikke tid til. Men vi var nesten helt oppe, og vi overnattet. Til sammen var vi fra 14 forskjellige nasjoner der oppe. Ganske interessant var det, å spise kvikklunsj, pølse med pinnebrød og fjellvann sammen med mange som så vidt hadde satt sine føtter på fjell. Det var også veldig gøy, festlig, moro, kjekt og ekstremt koselig. Vi ble godt kjente med hverandre.

Før vi begynte å gå ble vi delt inn i forskjellige team. Hvert team skulle ta med seg det de trodde de trengte for en natt på fjellet. I tillegg til dette fikk vi en forundringspakke innpakket som en baby (det vil du finne ut på bildet). Ingen uten om de som hadde planlagt turen visste hva som var inni. Det viste seg å være pølser, pinnebrøddeig, sjokolade, marshmallows og mariekjeks. Denne “babyen” kunne ikke legges i ryggsekk. Den måtte for moro skyld bæres. Jeg var forresten på team med en nordmann som heter Leif Kristian (han var gruppeleder), Hanna-Maria fra Finland, Jonny fra Australia, Paulien fra Nederland, Brian fra Paraguay og Nadia fra Norge.

Etter en sommer med masse regn og latskap, hadde jeg ikke akkurat en fysisk form som var til å skryte av på vei opp det fjellet. Det endte med at mine fantastiske lagkamerater måtte ta halvparten av det jeg hadde med meg på ryggen. Litt flaut, men fytti så snille folk. Da vi endelig kom frem, satte vi straks opp lavoene før vi tente bål og koste oss med babyene våre. Det var litt trist å opne forundringspakken, men det måtte gjøres. Ellers på turen kan det nevnes at det var lovsang med akustisk gitar og flerstemt vokal, dansing, Powertime med Gud, andakt, spising, fotografering og underholdning og lek. Jeg hadde vanskelig med å få sove midt oppå en homp hvor jeg lå med føttene i nedøverbakke på den ene siden, og også hodet i nedoverbakke den andre veien. Vinden ville ikke gi seg, men vi slapp heldigvis regn. Det endte med at jeg stod opp ved soloppgang som den første av hele gjengen. Jeg fant meg en ny homp litt lenger nede hvor jeg hadde god utsikt og nøt yoghurt og kvikklunsj som jeg hadde med.

Meg og Jonny. Hehe.

Den ene romvenninna mi. Hun er fra Australia.

AJ fra Minnesota.

Babyen vår

Miia fra Finland kan virkelig danse, altså! Og hun er IKKE den eneste på denne skolen.

Soloppgang

Nasjonalromantikk eller noe sånt?

Noen ville sove utenfor teltet også.

Sånn ca hele gjengen Fin gjeng, eller hva?

Første blogginnlegg om profetisk kunst kommer når som helst.
Snakkes!