Appelsin og skrell. Javel?

Hva er greia med det liksom?

Lenge har jeg fundert, og nesten angret på at jeg lagte denne bloggen på isay. Lenge har jeg villet lage en ny en. I stedet for så pustet jeg inn og ut da jeg var på skolen, pusset tennene, så på senkveld/olsenbanden jr/sex and the city/chuck – da jeg snakket med Kristina og ønsket at jeg egentlig kunne si at hun måtte se på senkveld fordi jeg var der – og jeg pustet mens jeg smurte matpakke etter matpakke etter nok en strabasiøs frokost med øyelokk tunge som historieboka. Samtidig som jeg pustet og utførte alle de livsnødvendige og daglige hendelsene, kom jeg på at jeg faktisk bare kunne prøve å puste nytt liv inn i denne bloggen.

Nytt liv, sier du? Ja, og jeg er desverre ikke fornøyd enda. Jeg liker ikke isay, men en dag skal denne bloggen se tilnærmet perfekt ut – perfekt etter mine øyner å dømme. I mange, lange skoletimer har jeg prøvd å finne et komplett design. Det var ikke så enkelt. Ikke i dag heller, men så skrudde jeg på den bryteren da, som gjorde at Abduzeedo.com sin oppsamling av geniale oppsamling av åndsverk overfalt hjernen i det de ble konvertert til mine egne desperate-etter-å-være-gode idéer.

Hele greia med disse appelsinene er at jeg skriver om hverdagens gode og negative sider. Altså, jeg deler mine gode dager (appelsiner) og dårlige dager (skrellet) med dere. Appelsiner og skrell er altså på godt norsk metaforer for det denne bloggen handler om.

«Just rrrelax», hørte jeg og Ragnhild en utlending som gikk forbi oss si. Vi vet ikke hvem det var han sa det til, men vi valgte å være mottakere av hans budskap. Vi sprang ironisk nok på glatten for å nå et tog. Vanligvis løper man ikke på en såpeglatt is, siden det kan utgjøre flere fall som bare egentlig senker farten. Vi trosset alle risikoene og sprang. Det var ganske lurt, for hvis ikke hadde vi opplevd den leie situasjonen at toget hadde gått rett foran nesa på oss. Da vi pustet lettet ut og hev av det som var forsvarlig å hive av seg av klær, tenkte vi begge høyt at det var bra vi ikke tok til oss mannens budskap, han som hadde skikkelig irsk/indisk/afrikansk engelsk aksent (jeg klarer ikke helt analysere aksenten hans nå, men han hadde en aksent som lignet litt på alle de nevnte) og ba «oss» om å slappe av da vi sprang fra butikkene og julestemningen frem til togskinnene. Lett for han og si, men der satt vi i altså i togsetene som gjør krav på å være gode og lot budskapet hans gå til hjerte og videre opp til hjernen.

Jeg ble så avslappet at jeg tok frem big-biten jeg hadde kjøpt med biffkjøtt (jeg bestilte jo egentlig kylling) og nøt den. Jeg tygde den ekstra sent og sensuelt for å kjenne den nydelige smaken av biff og den sprøe, deilige konsistense av en oppvarmet baguett. Det var godt. Det var en nytelse, og da snakker jeg om måten den trengte seg lekkert nedover spiserøret mitt for så å sakte men sikkert fylle opp magesekken. Ja, for å hindre at jeg følte meg så sulten. Følelsen anbefales virkelig! Stakkar Ragnhild, var så stresset med å huske å gå av for å hente noe av Roger at hun ikke ville låne en bit av meg! Men hun hadde en banan! En stakkar banan som de siste timene hadde opplevd å bli klemt og forslått. Han var såret da Ragnhild kledde av ham skrellet for å drepe den sakte men sikkert. Jeg sier ikke at man skal synes synd på en banan, for smaksopplevelsen er jo nesten like god som appelsin.

Jeg gjorde mine kupp i dag også. Jeg fikk kjøpt en sneisen, sort veske som jeg skal bruke når jeg har på meg julekjolen. Og ja, jeg lot meg friste av sko! Jeg kjøpte sko! Finsko! Ellen kjøpte finsko. Jeg har blitt påvirket av avhengighetene som vi kan se i livet til Birgitte, og selvfølgelig også Carrie i Sex And The City. Også unnet jeg meg et brett med 9 par øredobber. Alt for å se dollete og fin ut på julefesten på Lundeneset, som jeg gleder meg max til!

For å ikke slite ditt hode og dine øyner skal jeg stoppe her.

God natt!