Hei folkens.
I forrige innlegg skrev jeg på slutten: BRB.
I følge wikipedia betyr det: » «Be right back», internet/chat slang, also sometimes treated as a synonym of «bathroom break» »
Så vet vi hva BRB betyr, og at jeg faktisk mente det jeg sa. Jeg tror jeg skal blogge oftere, sånn for alvor. For å få det til å gå lettere skal jeg innføre en ukentlig post: Randomtime. Det skal skje på en så random ukedag som tirsdag, men unntaket, startskuddet, første utgave av denne random informasjonen skal skje i løpet av denne kveld, dette døgn.
Uansett. Sippetrynet taler. Jeg er ikke egentlig et sippetryne, men i går twitret Gressrulla, aka. Line:
» Vi hadde nettopp grineparty med russen, @ellen_tveita tok førsteplassen !»
Overdrivelse er et mye brukt litterært virkemiddel, også mye brukt i dagligtalen, men i dette tilfellet tror jeg ikke Line overdrev. Jeg klarte så vidt å holde tårene fast i båndet da jeg skulle gi klem og si snakkes til Matsi og sånn. Jeg tenkte jo hadet, da. Men så kom jeg på at vi skal jo prates i sommerferien og etter sommerferien i Ålesund (det blir kos). Det var en meget trist situasjon der i Ståvå på Lundeneset, siden russen var samlet for å ta farvel. Etter at jeg hadde sagt snakkes til Matsi så jeg bort på Miriam, som ikke klarte å holde tårene fast i bånd. Da ble jeg trist. Jeg var trett, og ganske trist selv, så da slapp jeg båndet til tårene jeg også. Jeg begynte å springgråte, og det ble ikke bedre når mine og Miriams tårer fant hverandre i en klem. Unnskuld, dersom jeg sølte litt snue, altså, men den lever sitt eget liv når man sier snakkes til gode venner som du har så mange gode minner med. For hver gang jeg ga noen en klem kom jeg på minner, og for hvert minne måtte jeg sleppet tårebåndet lenger ut. Det ble jo übertrist, så jeg fikk flere folk til å begynne å grine utenom meg selv.
For en gjeng. Jeg kommer til å savne alle folkene på Lundeneset. Jeg har faktisk hatt det kanonkjekt i tre hele år! Det kan jeg takke alle de fine vennene mine for, og ansatte som faktisk har brydd seg om hvordan jeg har det, også når jeg ikke satt i klasserommet. Gunstein, også kjent som Gunstone, hjalp meg å finne en blits som jeg ikke har råd til, siden jeg ikke har fått feriepenger. Han overtalte meg også til å kjøpe iMac og ventet på meg da jeg prøvde kjole og klær i Roma. Ole Arne er den beste gymlæreren i verden som har vært tolmodig og sett at jeg ikke har talent i gym, men tatt meg seriøst på tross av det. Han ble også glad da han fikk en ego sjokolade av meg og gav meg en god klem. Anne Karine og Helge har jo bare vært helt fantastiske, Anne Karine som min trofast kontaktlærer, og Helge som en tolmodig desk, sjef og eksaminator osv. Jeg kan jo ikke glemme Kåre som nektet å kjøpe Allers for meg, og faktisk trodde han skuldte meg 30 kroner, og disker opp med «privat kafé» i kroken med kaffe for meg, Ragnhild, Maria og 3-4 andre gofolk. Slik kunne jeg holdt på lenge, men det blir liksom for mye.
Jeg har mange minner. Noen av dem på bilde, noen bare i 3534643D bilder i min egen verden. Jeg kommer til å savne det stedet med de folkene.
Fytti altså, for en gjeng! Det er rett før jeg lar tårene løpe løpsk igjen her.
Jaja, snakkes når det blir randomtime 🙂
