Det var i går ettermiddag at jeg fant ut at jeg ville slappe fullstendig av. Ikke bare sånn avslapping som man får når man sitter på facebook og gjør ingenting, og heller ikke sånn avslapping som når man later seg og lar seg underholde av et televisjonsapparat. Den sorten avslapping jeg ville ha var en slik fornuftig, aktiv – ja rett og slett sporty og kreativ avslapping. Av en slik avslapping oppnår man et stadium der jeg opplever at hjertet slår virkelig slår av seg selv. På dette stadiet finnes det ingen bekymringer, og ingen stress. Ikke mas, ikke kjas. Heller ikke byggeklosseras (det er hverdagslig når en bor sammen med en toåring). På dette stadiet opplever øynene så mye fint at det helst ikke vil forlate dette stadiet. Denne sorten avslapning bør ikke prøves i en by. Heller ikke på facebook. Det er ikke farlig, det er bare ikke ment til å lykkes. Man må ut i naturen.
Det jeg altså gjorde har jeg ikke sagt enda. Jeg skal si det nå. Jeg gikk ut. Det var snø ute. Det var kaldt. Kaldere enn fryseboksen. Det var like kaldt som når desperantene skal kysse ( de som har lest mer enn 3 bøker/sett 3 filmer av Harry Potter, så vet at det er kanskje bikkjekaldt). Derfor tok jeg på meg flere lag med ull og følte meg nesten som en sau. Jakken jeg tok meg var faktisk hvit, også. Men buksa var sort. Jeg var hverken et sort eller hvitt får. Jeg var et sjakkfår. Jeg fant forresten ikke skikkelige vintersko, men så var det de «begsaumane» då. Ja, alstå skisko. Det er jo lurt når det er snø, og enda lurere om du har et par ski som ikke har vært brukt siden leirskolen på Knaben i 8. klasse. Mye info på en gang dette. Jeg gikk ut, med ski og ull, grep kamera med ny vidvinkel linse (Tamron 10-24 mm for å være nøyaktig) fra julaften og mor og far, og kom meg til Kleppeloen for å forevige det vinterherlige landskapet som Kleppeloen hadde å by på. Der oppnådde jeg dette avslapningsstadie fra sekund én.
Der gikk jeg på de røde skiene mine. Countryside står det på dem. Fischer. Jeg var den eneste med denne typen. Ja, jeg var nesten en av de eneste som gikk på ski. Late folk. Egentlig ikke, men de eneste jeg traff på som også gikk på ski, det var noen pocahontas-kids sammen med deres mørke utenlandske far, samt en bimbo fra Oslo som skrek i alle bakkene (hun hadde følge). Det vil si at jeg var sikker den som var mest nasjonalromantisk av alle der. Jeg malte det fine bondelandet med lys (å fotografere er jo å male med lys) samtidig som jeg gikk på ski i snøen blant alle furene og granene. Jeg var skilla, både på å gå på ski og å oppføre meg romantisk mot naturen. Jeg kan ikke skjønne hvorfor i alle dager jeg fikk så rare blikk da jeg skjøytet/sprang med skiene opp de bratte bakkene som akurat da ikke hadde tente lykter. Lyktene slo seg på rett etter jeg hadde truffet bimboen som skrek og komt meg igjennom den mørke magiske trollskogen.
Jeg følte meg skikkelig sprek. Ski er kult, og jeg skulle ønske at jeg hadde mulighet, og ikke minst motivasjonen til å ta meg fremover flere km på ski enn hva som er nødvendig for en dag. Ole Arne skulle nesten ha sett meg der. Futti, jeg følte meg SPREK! Jeg skulle hatt V-CUP gull for å være ultratotalt god til å gå på ski med kamera rundt halsen. Ja, i hvertfall en skikkelig god karakter for innsats. Men nå. Nå skal du få se! Jeg tok jo bilder og har redigert dem bittelittegranne:
Klepp har kanskje ikke fjell, men den har en lund, en fin stor nasjonalromantisk park som ser skikkelig deilig ut når den er kledd i sin hvite drakt. Ja, det var herlig bare å være der å nyte den jærske, eller skal vi si, «Kleppske» naturen i Kleppeloen. Det anbefales på det sterkeste.
Ha en god jul så lenge, hva som nå faktisk er igjen av den!
eg likte det nederste bildet! NICE.
Åhr, nå angre eg på at eg kje brukte ferien min te å gå ut i winter wonderdland å berre nyta utsikten å ferien:p Btw. supre bilder!
sv: du e jo goooooo <3